bare en liten tanke

nå ligger jeg på gulvet på rommet mitt. klokken er halv 12 på dagen og jeg skulle vært på skolen, men jeg føler meg ikke helt pigg så valgte å vøre hjemme. har prøvd å starte med litt lekser for har helt useriøst mye lekser denne uken. jeg begynte med å gå inn på mine dokumenter for å åpne en artikkel jeg holder på å skrive om george washington, men da jeg åpnet mine dokumenter fant jeg ut at jeg hadde for mange dokumenter så jeg burde slette noen av de (hvertfall ikke en unskyldning til å utsette leksene.) jeg så igjennom en del av dokumentene og så fant jeg en mappe som heter blogg. for i begynnelsen hadde jo ikke jeg internett på dataen min så jeg måtte låne micheles. da skrev jo jeg blogg inleggene mine på min daata og puttet de på en minnepinn og deretter puttet jeg de på bloggen fra hennes data. jeg leste gjennom alle inleggene, tror det var 10 inlegg eller noe. synest det var kjekt å lese. selvom det følest som om tiden har flydd, så føles det som en evighet siden alt det som skjedde ibegynnelsen skjedde. og jeg skrev i nesten hvert innlegg hvor vanskelig det var med engelsken, men helt ærlig jeg kan ikke huske at det var så vanskelig som jeg framstilte det som, menmen.

tok ut noen bilder og brev som jeg fikk av noen venner før jeg reiste, fikk litt tårer i øynene av det. synest det er så rart at livet jeg lever her borte er helt naturligt for meg nå. jeg trodde aldri at det kom til å bli sånn som det er nå, jeg trodde at jeg kom til å tenke på folk hjemme hele tiden, og at jeg ikke kom til å 100% leve her borte, hvis dere skjønner hva jeg mener. men det er absulutt ikke rett. nå er det dette som følest som hjemmet mitt, selvom jeg vet at bergen er alltid hvor jeg kommer til å høre til, så er jeg på en eller annen måte blitt veldig knyttet til denne lille byen og alle folkene her. synest bare det er rart å tenke på hvordan jeg om litt mere en 2 måneder skal reise fra alle sammen her, og aldri få se mange av de igjen. jeg føler at jeg ikke bør si dette, men noen ganger så har jeg ikke lyst å flytte hjem igjen. men det er bare noen ganger, som regel når det er lenge siden jeg har snakket med folk hjemme. da er det akkuratt som om jeg "glemmer" litt hvordan alt pleide å være, og tenker bare på hvordan ting er her. det høres sikkert helt rart ut, og vet ikke helt hvordan jeg skal utrykke meg rett. for ikke misforstå, savner alle hjemme helt utrolig mye, og teller dager til jeg skal hjem. synest bare det er rart hvordan jeg reiste fra alle vennene og familien hjemme, for så å savne dere alle, deretter for å starte et "nytt" liv her, for så å reise fra det igjen. men det er jo en del av opplevelsen, og jeg er kjempe takknemmelig for at jeg har fått denne muligheten til å bo her i et år. jeg vet at når jeg blir gammel så kommer jeg nok ikke til å huske forskjellen på 9., 10., eller 1. klasse, men dette er et år som jeg aldri kommer til å glemme. hvis det er noen som leser bloggen min som har lyst til å reise til usa, eller et annet sted forsåvidt, for et år på skole, så kan jeg ikke si noe annet enn gjør det ! du har sjansen nå, og den kommer ikke igjen. og om det ikke blir det perfekte året du hadde håpet på så kan jeg garanter at du vil lære masse, ikke bare teoretisk kunnskap, men du vil også lære mye om deg selv. det er bedre å angre på noe du har gjort, enn å angre på at du ikke gjorde det!