8 måneder

i går var det 8 måneder siden jeg kom hit til amerika. i dag er det 8 måneder og 2 dager siden jeg stod på Gardermoen klokken 5 om morgningen og vinket farvel til mamma og pappa. det er 8 måneder og 3 dager siden jeg gikk på skolen og sa ha det til alle vennene mine. 8 måneder, 245 dager, det høres så mye ut, men likevel har tiden flydd. jeg husker at jeg satt her og tenkte, både etter 1., 2., til og med etter 3. måned at jeg hadde det gøy, men at jeg ikke en gang hadde vært her halvveis en gang var en tanke som raskt fikk meg til å savne hjem. de andre "25.'ne" glemte jeg liksom å si til meg selv nå har jeg vert her i x antall måneder. jeg antar det betyr at jeg begynte å føle meg mere som hjemme her enn jeg gjorde i begynnelsen. jeg vet ikke helt hva jeg prøver å si, annet enn at tiden går så fort, og hadde det vært opp til meg så ville jeg vært både her og i norge på samme tid, og ikke gått glipp av noe, og på toppen av det hele vært med både norske og amerikanske venner. men det går jo ikke, selvfølgelig ikke. likevel liker jeg tanken, for tanken på at jeg skal snart reise kommer til tankene mine støtt og stadig. blir også påminnet det hele tiden, selv om etter at folk at minner meg på det sier de at de ikke vil snakke om det. og det vil i grunnen ikke jeg heller, jeg vil ikke snakke om det med de. men jeg elsker når folk hjemme spør meg hvor lenge det er til jeg kommer hjem. ca 2 måneder sier jeg da, men likevel synes jeg at det høres litt mye ut når jeg snakker med dere hjemme. er det ikke rart at samme mengde med tid kan føles som en evighet om det er noe du gleder deg til, mens det kan føles kjempe kort om det er noe du ikke vil at skal komme. det er pussig, men det hender ofte nå for tiden med meg.

ellers så har jeg ferie nå, noe som er høyt trengt i hverdagen min. sist uke før ferien var rett og slett slitsom, men det føltes kjempe deilig på fredag da det ringte ut. har så langt tilbringt ferien med venner. på fredag var jeg på overnatting med en del andre jenter hos en venninne som heter alison. dagen etter dro vi til stallen, for hun har hest. det var kjempe fint der, og hestene var også veldig fine. ali har skadet ryggen, så jeg red hesten hennes, noe som var kjempe kjekt. savner hestene mine hver gang jeg går i stallen, men det er vel sånn det er.

nå skal jeg gå å legge meg for jeg skal opp relativt tidlig i morgen. etter tennistrening skal jeg til boston for å se på noen colleger. gleder meg til å gjøre det. så kanskje jeg ender opp med å flytte tilbake hit om et år. who knows... ;)

meg på leah, hesten til ali

dette er dante og lulu, familiens nye baby ender. er ikke de bare kanon søte ? de er til og med enda mindre enn det ser ut som om de er her. det var litt drama et par dager siden, hvor begge endene nesten døde. det var etter at sese tok de ut i hagen, hun holdt en i hver hånd, og hun har sett hvordan stephen tar buck (den store anden) og hiver han litt opp i luften sånn at han kan fly litt (vet ikke hvorfor han gjør det, men det er ikke poenget her heller). så sese tok de til bassenget og hev de uti. de kunne jo selvsagt ikke fly så de landet oppi det iskaldet vannet, noe som jeg tenker at var et ganske hardt fall for lulu har kanskje brukket foten. de var også kjempe kalde etter å ha vært ute i vannet. men heldigvis så overlevde de begge, og nå får ingen av ungene lov til å holde de lengre, noe som jeg synets er en fornuftig regel.