da var jeg endelig framme i usa

Nå sitter jeg her i den nye sengen min og ser på bamsen jeg fikk av barna som de har designet på en bamsefabrikk. Det er foreløbig bare internett på Michele sin data, og jeg tør ikke å spørre om å låne den hele tiden, men jeg skriver nå her, så blir det heller et laaangt innlegg som jeg poster når jeg og får internett. (noe som de sa at ikke skulle bli lenge til)

Jeg kan jo begynne med å fortelle om reisen, som ikke var en veldig bra start på året. Jeg møtte opp på Gardemoen kl 05:30, ganske ”trøtt i trynet” for jeg hadde bare sovet sånn 3 timer den natten. Der møtte jeg en jente som jeg har hatt litt kontakt med på facebook, som heter Lise. Lise skulle også til New Hampshire, så vi skulle reise sammen. Veldig glad for at jeg fikk en å reise med, og Lise var veldig grei, så det gjore nok at turen gikk litt fortere. Uansett, reisen til Munich gikk fint. Vi måtte svare på noen idiotiske spørsmål som: ”har du med deg våpen?” eller ”reiser du til USA for å gjøre terror?” Svaret på alle disse spørsmålene var selvsagt nei, og vi fikk komme gjennom og inn på neste fly. Den flyturen tok 9 timer, og ingen av oss fikk sove i det hele tatt. Det var da vi kom til Washington problene begynte. Vi hadde 2 timer og 15 min til neste fly til Manchester gikk, vi tenkte det ville gå bra, men det var visst lettere tenkt enn gjort. Først måtte vi stå en time i kø, for å svare på de samme idiotiske spørsmålene, og levere inn en lapp der vi hadde krysset av på de samme spørsmålene. Når vi endelig kom igjennom skulle vi hente bagasjen. Alle koffertene fra Munich var plassert på bakken, eller det vil si alle koffertene utenom våres. Vi gikk bort til kunde servicen, noe som ikke var mye service. De bare ba oss om å sette oss ned å vente. Klokken gikk, og vi ble mer og mer stresset. Da det var 1 time til flyet gikk ringte vi EF’s nødnummer. De sa at vi bare skulle gå til flyet, men det fikk vi ikke lov til av de i kunde servicen. Vi ble mer og mer stresset, men da det var 20 min til flyet gikk fikk vi bagasjen. Vi løp alt vi hadde og leverte bagasjen sånn at den ble sendt videre. Deretter løp vi videre, gjennom secutiry skjekken, og deretter til gaten. Gaten var heeelt på andre siden av flyplassen og jeg hadde 2 håndbagasjer som veide 1 tonn! Vi løp i 15 min alt vi hadde, det var helt fæælt, ble så sykt sliten og helt rød i fjeset. Da vi kom fram var det ca 2 min til slyet skulle gå, men det stod der ennå. Vi hadde jo ikke boarding pass, for vi hadde ikke fått tid å skjekke inn, men vi hadde et annet bevis for at vi skulle med flyet. Ganske lettet begge to for at vi rakk flyet, ga vi lappene til han mannen som stod der. Lettelsen varte ikke lenge, for mannen ser på oss og sier: ”Vi har bare en ledig plass på flyet.” Det holdt på å klikke for meg, og vi hadde litt av en diskusjon, men det var ikke mer å gjøre med det, så vi lå oss begge ned på bakken, fortsatt helt annpusten. Hadde mest lyst å gråte, men tilslutt begynte bare begge to å le, fordi det var så utgjort. Vi fikk bilett til neste fly som gikk 5 timer senere. Da vi endelig kom fram til Manchester var begge kjempeslitene. Da hadde vi reist i over 24 timer, uten søvn. Vi tenkte at nå var det endelig slutt på problemene, men den gang ei. Vi manglet begge en koffert, og til min store fortvilelse var det kofferten jeg hadde klærene mine i. Kofferten har enda ikke kommet. Dette er den 3 dagen jeg går med samme bukse, og jeg føler meg ekkel. Heldigvis tror jeg vi skal gå på en liten shopping tur i dag, for å kjøpe det jeg mangler.

Uansett, jeg har det veldig bra. Barna var skikkelig sjenert i begynnelsen, men da det gikk over fikk jeg ikke være alene. Vi skulle leke med barbie, leke simon says, bade, spille data osv. Kl 10 i går var jeg kjempe trøtt, og tenkte at barna, spesielt de på 3 og 5 år skulle legge seg, men den gang ei, da var det tid for ”guess what”. Og her var det ikke lov å si at du ikke ville være med. Så hele familien satt på bakken og lekte. Sovnet med en gang jeg gikk å la meg, heldigvis er sengen skikkelig god.

Det er foressten skikkelig vanskelig å snakke engelsk hele tiden. Det er masse jeg har lyst å si, men ikke sier fordi jeg vet ikke hvordan jeg skal utrykke meg. Håper virkelig det kommer seg til jeg skal begynne på skolen, men har liten tro på det, fordi det er jo bare en uke til. Føler meg skikkelig sjenert og stille, men det er jo bare fordi jeg vet liksom ikke helt hvordan jeg skal si ting.

Har masse mer jeg vil fortelle, men visst det faktisk er noen som har lest alt dette, så er dere sikkert ganske lei nå, så får heller skrive mer underveis :)